Meg, og alle som vil kan komme :3 Håper att mange kommer 8D Lol.
Jeg vil ha LANGE innlegg her :3 DVS. ikk ett langt paragraf. Prøv i det minste to paragraf :3 LANGE :3
PWEASE JOIN

Min rolle: Luominen
Sted:Catrianenelas Egypt

Sandkorn blåste lett bortover ørkenen med vinden. Det store, hellige, egyptiske tempelet strakte seg brytende opp mot himmelen og blokkerte mot vinden. Absolutt alt var stille. Ikke en levende sjel gikk rundt i tempelet, ikke en eneste skapning berørte sanden. Alt var fritt og vilt, overlatt til seg selv for å stå og vise fortiden til fremtiden. Vakkert var det. Skimmerøde sommerfugler lettet fra veggene inne i palasset i gangen, og fløy rundt over brønnen. De små, røde formene dems reflektere i vannet. Uberørt, fritt og forlatt var de. Få skapninger som var dømt til å bo her og vente. Vente på noe som aldri kom.
Rotter,slanger,skorpoiner, sommerfugler, små dyr som overlevde på hverandre.

Luominen satt på kanten til en ødelagt veranda i palasset. Det var så vidt noe som helst igjen av den tidligere sandgule gjerdet som hadde stått der. Bare noen små klosser intill veggen. Hun så utover sitt gylne land. Det var så lenge siden hun hadde levd med noen andre enn smådyr. De skimmerrøde formene bak henne blåste forsiktig med vinden, som hår. De triste øynene hennes lengtet utover.
''Er jeg virkelig så uviten?'' Tenkte hun. Ulver tidligere hadde fortalt henne om ett bedre liv, bedre steder. Der det vokste trær over alt, frisk vant rant i fosser, bekker og elver, og store fjell som var langt bak og voktet over det hele. Alle hadde blitt like overrasket hver gang, da Luominen ikke fikk til å fate hva de mente.
Bekker? Skoger? Fosser? Fjell? Hun hadde i hele sitt liv bodd i en gigantisk ørken. De hadde fortalt henen att fjell var kollosale, faste stener som pekte opp mot himmelen. OFte hvite på toppen av snø. Snø? Hva var det? Fryst vann som dalte ned? Hun satt helt rett i kroppen, Med bena rett i samme vinkel, alle sammen. Halen hennes lå halvveis til siden. Hodet hennes se rett fram, og munnen var lukket.

En liten, vakker sommerfugl landet på det høyre øret hennes. De var heldige. De var så uvitene om verden att de ikke trenkte å tenke over det. For dem, var verden bare en stor, gul ørken. For dem var livet noe de gikk gjennom. De trenkte ikke spise og drikke, de var der for skjønnheten.
Nesten sånn som Luominen var? Vakker, elegant, rolig og stille. Uberørt og latt være, akkurat som sommerfuglene. De bare kom. Luominen selv visste ikke hvordan de bled til. De bare...kom. Hun hadde aldir sett dem dø, untatt de få gangene de hadde blitt skadet. De døde vist ikke av alderdomm, de sommerfuglene. De døde fordi de ikke bled trengt lenger. Så kom de på nytt. Igjen og igjen.

im:weeeh....Melde inn lonely

Lonely gikk rundt omkring. Han vist eikke hva han skulle finne på eller hva han skulle gjøre. Han så bort på et praktfullt tre. "Det får vel duge",tengte han og gikk bort dit og sate seg ned. Han så på himmelen og fuglene som fløy forbi. Han lengtet etter noen å snakke med, noe å gjøre. Han ville ikke leve etter navnet sitt han fikk.
"I am Alone...I am Lonly...Anyone...please come to me",sang han stille med tristhet i stemmen.

IM:Blue, LAAANGE innlegg xD

Shånn

Skrivw rikke lengre nå

IM:Ok..Men neste innlegg må være en god del lengre xD


Luominen lot blikket gli over mot himmelen, men med hodet rett fram. Hun lot munnen sakte gli åpen. ''Hva vis han fortsatt er i live. Vi er under samme himmel uten å tenke på det. Tenk hvis han fortsatt er her på denne jorden, i dette livet.'' Sa hun med den myke, lave stemmen sin. Sommerfuglen lettet opp og fløy med vinden, og forsvant ut av rekkevidde. Sånn fortsatte de. De levde en dag, forsvant, og nye, helt like kom igjen.
Hun kunne ønske det skjedde med sin elskede. Att han forsvant, men snart ville komme tilbake til henne. Men hun kunne ikke unngå å tenke på det værste. Familien hennes hadde død, når de prøvde å rømme vekk fra dette stedet for å ikke..dø. Død var ett slikt sterkt ord. Folk mistet sine kjære til denne døden.

En svak, skimmerrød farge begynte å danne seg lengre borte over sanddyner. Det var en virkelig vakker farge, jo, det var virkelig det. Fargen til disse Egyåtiske sommerfuglene, og fargen til denne glemte ulvinne. Solen tittet så vidt over sanddynene og ga sitt siste lys til Luominen, før den sakte forsvant og lot natten overta. Ikke helt enda, men snart. Snart ville det bli mørkere.
Hun snudde blikket utover sanddynene igjen. Ingen ulver hadde kommet på en stund nå. De pleide å komme derfra, den veien blikket hennes hvilte. De kom fra ''skoger'', Med fosser og fjell. Og snø. Dit hadde henens make dratt for år siden for å kjempe for sitt land. Der hadde han også blitt borte. Hun sukket lavt, så vidt i det hele tatt.

Plutselig fløy en flokk med Skimmerrøde somemrfugler ut av en åpen form i veggen, eller, ett vindu. De fløy samme retning som den som hadde flydd litt før dem. Uten videre forsvant de bare. Lydløst, uberørt, uten å tenke over hva de forlot, hva de skulle etterpå.

im:Okey Skal prøve

Lonely fortsatte å se på himmelen. Helt siden han fikk det forferdelige navnet sitt, hadde han vært alene. Kunne det være en forbannelse som han hadde fått, eller var det bare sånn.Han gikk bort til en vanndam og satte seg der. Han så ned i vandamen og speilbildet av seg selv. Stjernene under øynene hans begynnte å gløde en underlig gul farge. Han så på dem. "Hæ?",sa han og bøyde seg ned. Han kunne ikke tro det han så. Stjernene hadde aldri lyst sånn før, de hadde bare vært svarte stjherner under hans øyne. han skjønnte ikke noe av det som skjedde. For å være ærlig så ble han litt små redd og usikker. Pluttselig stoppet stjernene å lyse. "Merkelige greier",mummlet han små red til seg selv. Nå var han skikkelig usikker på hva som skjedde her og nå.
Pluttselig hørte han noe rasle i en busk. Han luktet, og det luktet kanin.
"Det med stjernene får være til etterpå",tengte ham. Han var skikkelig sulten og ville ha mat. Så med en gang kaninen kom ut av busken, hoppet ahn på den. Han ksulle akkurat til å bite avhodet på den da han så dem. Små kanin unger som hoppet etter moren sin. Han salpp kaninen og lot dem springe unna.
Han så etter dem. "Bah,neste gang hvis jeg møter dem tar jeg alle",tengre han og satte seg ned ved vanndammen igjen. Han så fisker som hoppet der. "Men fisk kan jeg ta",sa han.
En stor fisk hoppet opp. Lonely trodde ahn ikke skulle få tak i den, men han tok sats og fikk den alikevel.
Det var en stor torsk som han fikk tak i. Torsken sprellet rundt i kjeften på han, men han lsapp ikke taket.

Etter en stund da han var ferdig med å spise så han ned i vanndammen igjen. Han hadde glemt det med stjernene, og svatt til da de begynnte å lyse igjen.
"Ikke nå igjen",tengte han. Det var skremmende at de pluttselig bare begynnte å lyse sånn. Han ville at det skulle slutte, men det gjorde det ikke. Han viste ikke hva han skulle gjøre. Hva var det som feilet han?

IM:YAY! :3
men en liten ting; De er midt i ørkenen....I så fall må Lonely være i en oase, men der finnes det ikke torsk xD


Vær eneste dag satt hun satt. Luominen, Nibutu, Omorose, Netikerty, samme hva folk kalte henne. Hun satt der like så godt hver gang en ulv kom for hjelp. Ulver som hadde krysset ørkenen bare for å møte denne Adelige ulven og få råd. Fp hjelp. Bli sterkere. Tenkte de egentlig over hvor rart det var? Att en ulv var alene i ett palass. Tenkte de på hvordan hun følte det?
Ikke det att hun gjorde det. Men for hver dag som gikk vekk i ensomhet, lengtet hun mer og mer etter noen ulver som ikke kom til henne for råd. Som kom til henne for..Vel, ikke kom til henen for noen ting. Ulver som bare hadde gått seg vill i ørkenen, eller var på oppdagelsesferd. Det hadde vært så fint å endelig møte slike ulver. Helst mange. Hun ville bli kjent med mange. ''Huff...'' Sukket hun og lukket øynene litt. Hun innså att hun egentlig bare tenkte på å få egene venner. Sine egene behov ville bli tilfredsstilt.

Da solen forsvant bak sanddynene, forsvant Luominen inn gjennom den åpene delen bak seg, tasset gjennom det store, forlatte, lyse rommet, og begynte å gå bortover gangen. Om dagen satt det alltid Skimmerrøde sommerfugler langs denne veggen hun var ved nå. De var henens eneste venner.
En liten, grå rotte svkapp ut av en sprekk, og stoppet rett foran henne og så opp med redde øyne. Hun hadde ingen nåde. Magen henens lengtet også, lengtet etter mat. Hun glefset kjapt til, og spiste rotten. Så fortsatte hun å gå videre langs gangen.

Nei, kanskje hun ikke ville ha venner. Alt var så fredelig og stille her. Hadde hun fått det, hadde det vel ikke blitt det lenger. Og vannet ville forsvunnet fortere. Kanskje for godt. Hun snudde retningen mot en trapp som gikk nedover mot den store, brede brønnen. Hun målte bredden med blikket. Kanskje sju ganger så lang som seg selv, eller litt mindre. Dybden viste hun ikke, men mye vann var det.
Hun bøyde hodet ned og drakk så vidt det var litt vann. Ett lite vindoust trengte nedover mot brønnen, og fikk de flammelignende tingene bak henne til å flagre og lage svake lyder, som når ild bled blåst på. Hun rettet halsen opp igjen, og så på seg selv nede i vannet.

IM: Melder inn Motivo her :]

Motivo så seg rundt i den endeløse, og tørre ørkenverdenen. Selvom han visste at han var i Catrianenela, så virket det i alle fall som om dette var en egen verden, helt for seg selv. Solen varmet i pelsen, og sandkornene blåste en vill dans rundt potene på han. Motivo så opp mot solen. Brennhet. Den kastet et gyldent slør over sanden. Nå og da så han en skimmerrød sommerfugl som fløy munert forbi. Han sukket. Bare det var liv i denne ørkenen. Alt var dødt, unntatt sommerfuglene. Han ble faktisk glad hver gang han så en. Men det livet han ville ha, var av en annen ulv. Han var en ensom ulv, i et landskap langt utenfor der han en gang var.

Sanden sved under potene til Motivo når han begynte å gå. Bare en eneste sky kunne dekke over solen en stund. Han snuste med snuten opp mot den knallblå himmelen med et oransje skjær i. "Bare skimmerrøde sommerfugler..." hvisket han ut i luften. En eneste sky... Bare en smule. Motivo hadde flaks. En sky som kanskje hadde kommet ut av intet dekket for solen. Vel, den kom ikke ut av intet, men det kunne føles sånn. Men sanden sved fortsatt under potene, men han bet tennene sammen og gikk enda fortere. Luften rundt han vibrerte av varmen som han i luften, og Motivo beegynte å pese. Straks han åpnet munnen kjente han sandkorn som stakk han på tungen. Han ga fra seg en irritert lyd, men lyden var fylt med håp. Han klappen munnen sammen igjen og pustet dypt ut og inn med nesen. Bare han hadde fått litt vann... Motivo var trengte kanskje lite mat og vann, men nå som han hadde gått uten noen næring i flere dager... Han satte opp faren enda mer, og før eller siden så han noe som så ut som et forlatt tempel. Noen statuer av Bastet lå nede på bakken, men noen var også oppreist. Motivo stivnet plutselig til. "En nnen ulv..." hvisket han mens han så mot himmelen. Potene hans lagde myke dump i sanden. Han strente bort til templet, og gikk rundt et hjørne. Der stod det en fantastisk vakker ulvetispe, med en mystisk, rød ild eller røyk som svevde rundt henne i luften. Han kremtet mykt. "Jeg er Motivo Essere. Hvorfor er du ute i denne ørkenen..?" spurte han og gispet. Han visste hvem denne ulven var... En ulv fra e tidligere liv...

im:Oppsss..Torsken var bare innbildning da!X,D

Lonely fortsatte å se på de gule lysende stjernene under øynene hans. Han var uskikker på hva som kom til å skje og hva han skulle gjøre. Da sluttet pluttselig stjernene å lyse igjen. "Skumle og merkelige ting dette her", mummlet Lonley stille for seg selv, siden det ikke var nopen andre å snakke til.
Han så på at stjernene ble helt svarte igjen. Så begynnte han å se på de mørkebrune øynene hans.
Pluttselig falt han helt ut og begynnte å dagdrømme. Han dagdrømmte om at ahn hadde en familie: En mage og to barn. Dette var en av hans største ønsker. Å få en familie,noen venenr og barn hadde vært hans ønske siden han var 3 år. Pluttselig forsvant bare dagdrømmen på grunn av at han begynnte å få vondt i hodet.
"Fryktelig mange ting som skulle hende med meg i dag, ja",tengte hans men shan sukket et laaaaaangt sukk.

Fuglene over han som fløy, kvittret muntert hele tiden. Fuglene fløy rundt hverandre og lekte seg. De sang,lekte og koste seg, mens Lonley så på. "Skulle ønske jeg var en fugel", tengte han. "Skulle ønske jeg var en gugel som fløy over himmelen blå og lekte meg...Og hadde rede med en make og",tenge ahn videre og fantaserte. Da brå stoppet han. "Nei", sa han litt høyt til seg selv. "Jeg er ingen fugl, jeg er en ulv og burde være stolt av det! Det er bedre å være en ensom ulv en å være en ensom fugl",sa han videre, men litt stille. Han hadde tonen på en bestemt måte, sånn at han skulle være bestemt på det.
Han satte seg end og sukket igjen. Denne gangen sukket ahn litt lengre.
Han så ned i vanndammen. Stjernene lyste ikke enda, men han hadde følelse at de kom til å gjøre det snart.
han hadde rett, for nå , pluttselig, begynnte de å lyse. "Gi no hell i å lyse så mye",sa han høyt til speilbildet og slo i vannet. Speilbildet ble ødelagt og småe bølger slo over det. Han snudde ryggen mot vanndammen og gikk vedere ti let annet sted.

Han så fuglene fly over han, kaninene løp omkring og solen som skinnte ned på han. Det var egentlig ganske varmt i dag når han tengte seg om. Han orket ikke å tenke mere på det, så an gikk videre. Helt ensom, og uten venner og familie.

Luominen's ører rettet seg stødigere opp, og hun snudde hodet og blikket mot den andre ulven. Pupillene hennes utvidet seg ett hakk mer, og hun åpnet øynene like så godt litt til, for å se om det virkelig var sant.
Hun sa ikke noe. Hun var helt stille, helt målløs. Ulven så for, altfor kjent ut. Det var ingen som hadde vært hos henne for råd tidligere, nei, langt ifra.
Hva skulle man si, da? I en situasjon som denne. Hun kunne ikke bare hilse og late som ingenting, iallefall ikke når ulven foran henne tenke for det meste på det samme. Hun kjente ett sug i brystet, nesten som hun holdte på å gråte...Men hun husket ikke en gang hvordan det var. Hun visste ikke hva det var, heller. Tårer som randt ut av øynene fordi man bled trist? Halen hennes rykket litt urolig til, og haletippen hennes berørte vannet.

''Er..Er du...'' Å jo da, det var vel det smarteste man kunne si? Hun riste sakte, sakte og forsiktig på hodet så gulløredobbet slengte etter. ''Du kan ikke være...'' Hun lot blikket gli vekk fra øynene hans, og ned på vingene. Han hadde ikke vinger, han hun lengtet etter. Men...Hvaa kunne ha skedd, visste da ikke hun? Hun som var så uviten om verdens rundt seg, kankskje han hadde fått vinger....Men han var jo...død? Eller hadde han overlevd krigen? Hun ville ha ett svar.
Ett hradt vindpust blåste ned i den store åpningen, og fikk ilden bak henne til å blafre mer enn tidligere. Hun lukket øynene hardt igjen, og bøyde nakken. for å ikke få sandkorn i øynene, selvom det allerede hadde skjedd. Hun åpnet de sakte igjen og så på ulven. Så rettet hun nakken opp.

im:Melder ut Lonely igjen.. Tror ikke ahn har noe her å gjøre <3333

IM: Melder inn Erodead...

Erodead så seg rundt i ørkenverdnen... Et endeløst øde hvisket mot han. Hvem kunne redde han?
"ALT dette for ingenting!" ropte han, og intet svar, ikke engang et ekko, var med han. Den lille glasskulpturen av en jente,
som hang rundt halsen hans, vinglet i vinden. Erodead så på den leenge,.. En tåre rant. "Bare alt var som før", skogen, mørket,
blomstene, trærne, dyrene, stillheten... Ikke sand, vind verken glasskulprturer eller tåpelige ul, fra det fjerne.
Han reiste seg, og begynte å gå innover de uendelige landskapet. Hva ville møte han... En svart svart due fløy over han...
Det var en krig, duer ble spiddet, mens han fortsatte uten å se på dem. "Hvem kunne vite..." sukket han... Den sorte glassduen
fløy fortsatt over han.

Erodead stoppet og så på glassjenta, en gang til... Så mange fiender, og så få venner... Alltid var det han og glassduen...
Igjen gjentok han; "Hvem kunne vite..." helt til han falt halvdød ned i sanden.

Motivo's øyne ble fylt men han blunket dem vekk igjen. "Det er meg..." sa han med en pipete, ynkelig stemme. Haletippen hans rykket til flere ganger. "Jeg overlevde ikke... Men jeg fikk en ny sjanse..." sa han og gledestårene presset på igjen. Man skulle ikke tro, at en hannulv skulle gråte over noe som dette. Sandkornene danset den samme ville dansen som før, ja, kanskje enda villere. Han lukket øynene en stund for å slippe å få sandkornene som føltes som nåler i øynene en stund. Han åpnet øynene igjen og tok noen skritt fremover. Halen begynte å logre sakte. "Luominen..." sa han og en tåre rant nedover kinnet hans, men den tørket fort i den brennende ørkenluften.

En vindpust jaget over sanddynene så sandkornene. En vill jakt over et dødt landskap. Et dødt landskap, som faktisk var fylt med liv. Motivo strakk vingene utover til siden. Han så på Louminen. Med et rykket han til, og pupillene ble tynnere. "En ulv er snart i dødens hender..." sa han lavt, men han orket ikke å dra fra Luominen etter den lange periodenn uten å se hverandre.

Luominen's øyne skinte av sorg, men også glede. en gjennomsiktig, skinnende tåre randt ned ved skinnet hennes, ned fra noen sorgfulle øyne som hadde ventet i så lang tid på å se han igjen. ''Motivo...'' Sa hun med en lav, myk, men trist stemme. Hun klarte ikke holde seg tilbake lenger. Hun løp bort til han og la hodet sitt intill halsen hans. Ørene hennes lå flatt ned mot skallen hennes. ''Jeg har lengtet så mye etter å få se deg igjen!'' Sa hun hallveis lavt, med ett hikst. Halen hennes hang rett ned.

En liten, skimmerrød sommerfugl landet på hodet til EroDead og slo svakt med vingene.
Sandkorn blåste over kroppen hans, og lengre borte bled store sandmengder dratt med vinden i retning mot Erodead. Sommerfuglen gikk sakte ned mot øynene og snuten hans, og blafret med de tynne, røde vingene.