Erodead lå der, mens glass duen falt. Den smalt i bakken den og. Og glasspiken so mhan hadde rundt halsen, som var et smykke, man kunne se at en tåre rant fra glassøyet hennes. En ånd kom nærmere fra det fjerne. "Det var vel det..." hvisket han i smerte.,.. Den hvite skikkelsen om nærmere... Med en kniv hvor det var hvisket inn pen tagrammer og runemagi-skrift... Himmelen syntes så vidt av all sanden som hadde blåst opp, og skyene på himmelen gikk fortere enn vanlig, vel... De skyene som var der. Den hvite skikkelsen
smilte til dem, og løftet opp kniven. "Alt skal bli bra..." hvisket den. Det var et ekkelt vennlig smil... Hun skulle nok egentlig vært sur, men
istedet... hun ville jo drepe ham, men hun smilte vennlig! "Forræder..." hvisket han... Glassduen hans, holdte på å smelte i varmen..

Duene oppe på himmelen døde raskt ut... Pelsen til Erodead begynte å brenne... All pelsen og huden og blod hadde brent av på bena,
så det var bare skjellettet igjen der... Duer og spyd falt fra himmelen, men forsvant i rettning mot skikkelsen.
Sommerfuglen barnt også opp... I et skrik lød det utover hele landskapet... Smykket av den lille piken, begynte å smelte fast, ved pelsen der hjertet hans var... Igjen gjentok han; "Hvem kunne vite".

Motivo strøk snuten sin over hodet hennes. "Jeg har savnet deg sånn, jeg også!" sa han og knep øynene igjen. Gleden skyllet over han i store bølger mens solen kastet sitt lys over dem. En liten stund stilnet vinden før den startet å jage over sandmarkene igjen. Plutselig vred han seg i smerte. "Ånei..." hvisket han. "En ulv dør... Værsåsnill, bli med meg eller vent her... Jeg har noe jeg må gjøre." sa han og begynte nesten å sprutgråte over å dra fra denne stunden. Men han fikk en ny sjanse, nettopp, for å gi verden liv. Han lot være å bruke vingene, så han løp nede på bakken. Potene hans sank såvidt ned i sanden mens han løp.

Der så han EroDead og døden selv. Han stelte seg over EroDead. "Ikke drep han, det er ikke på tide ennå." sa han og strøk over glassfigurene hans så de sluttet og smelte. Han strøk igjen over EroDead med poten og han fikk mer liv igjen. Motivo tok kniven fra den dumme skikkelsen og smuldret den opp. "Såh, gå av sted nå, kniven er nede i Helvete igjen." sa han og jaget på skikkelsen. "Jeg må komme meg tilbake..." hvisket Motivo til EroDead og satte av sted mot Luominen igjen.

Luominen hadde satt seg rett utenfor inngangen til Tempelet, på de sandgule trappene. Sandkornene svirmlet rundt henne i en neste usynlig tornado. Kroppen hennes var helt rett. Hun var vant med å vente. Sånn hadde hun sittet hele dager i 3 år og ventet. En siste skimmerrød sommerfugl svirmlet en gang rundt hodet hennes, før den snudde vei og fløy vekk, og forsvant mellom en sandvind.
Hun lukket forsiktig øynene og lyttet til vinden som strøk over sanddynene. Solen var helt borte nå, den hadde gått langt ned bak sjøen. Den kastet fortsatt tålmodig sitt lys over Catrianenelas egypt, men snart var det på tide for den å la natten overta.


''Motivo...'' Sa hun lavt med den myke stemmen og åpnet øynene igjen. Hun så bortover de nretningen han hadde gått for å redde en ulv. Hun ville vite alt, absolutt alt, hva som hadde skjedd disse ensomhetens år. Hun hadde blitt glemt av alt og alle som hadde slektskap til henne, men nå var en av dem tilbake. Den siste av dem. Ett lite vindpust slo mot den blakke pelsen hennes, og fikk ilden til å flagre urolig i den varme luften.

Moivo gled over sanddynene tilbake til templet. "Luominen.." sa han og smilte et smil med både gladhet og sorg. "Hvor har du vært alle disse årene?" sa han og satte seg tett ved siden av henne og strøk over henne med halen. "Hvordan har det vært.." sa han lavt. "Vært..." hvisket han med tårene i øyekroken igjen. Han brettet vingene utover for å skape litt skygge. Solen stod lavere på himmelen nå og stekte ikke fullt så mye. Det brennhete ørkenlandskapet brettet seg utover en endeløs verden, en endeløs vidde...

Motivo blunket og så på en skimmerrød sommerfugl som virvlet rundt Luominen. Han så deretter opp mot himmelen - igjen. En fargerik fugl suste over himmelen, men Motivo brydde seg ikke mer om den. Himmelen var farget oransje... En nydelig oransjefarge, fylt med liv. Enda flere fargerike fugler suste over den.

Luominen la hodet sitt intill halsen hans igjen og lukket øynene. ''Jeg har vært her hele tiden...Jeg har ventet på deg..'' Ørene hennes la seg halvveis bakover. ''Da dere dro vekk turde ikke familien min å bli...De forlot meg her og glemte meg, jeg ville ikke bli med dem, jeg ville vente på deg..'' Halen hennes la slapt ned det ene trappetrinnet. ''Men de døde...De bled drept, men jeg hvet ikke hvordan..'' Endelig var det en her hun kunne snakke med. Hun hadde ventet så lenge på det, en ulv som skjønte henne. Det beste av alt var att det var han, Motivo, hennes egen Make, i egen person.

Hun bled stille ett øyeblikk. ''Du fikk en ny sjangse, sa du?'' Hun åonet øynene og så på vingene hans. ''Så du bled virkelig drept..'' Ørene hennes la seg enda mer bakover, og blikket hennes bled trist. Tenk hvis han ikke hadde fått den andre sjangsen? Da hadde de aldri hatt sittet her sammen med verandre og snakket. Det hadde for alltid bare blitt henne og somemrfuglene, helt alene i det store tempelet. Ventingen hadde vært for gitt. Men han var tilbake, han var det..

Skikkelsen skrek og kastet en forbandelse over dem begge... Før den forsvant inn i smykket som den lille piken.
EroDead hoppet brått opp, og duen hans, ver også helbredet... Duen kurret og satte seg ned på skulderen til Motivo og kakket han vennlig i hodet og så lettet den igjen... Erodead prøvde å rive av seg smykket, men det satt fast i pelsen ved hjertet hans... "Forræder" hvisket han til smykekt.
"Hvem der?" spurte han forvirret...

Alle duene i kampen var vekk, og det var helt stille, helt til sandkornene igjen begynte
på sin ville dans, i kamp mot den sterke vinnen... Han så bak på benene hans, og de var helt normale...
"Helvete er nær..." sa han forskrekket og lavt... Han la seg ned i den myke sanden, som kjentes ut som om
han lå på en ovn som var satt opp på hundre grader...

Motivo så ned på henne. "Ventet på meg..?" sa han og skalv i stemmen. Han smilte. Luominen hadde ventet i denne heten i hele 3 år... Bare på han. Motivo krøllet halen sin rundt Luominen. Hun hadde ventet bare på han selv i denne døde verdenen. Han vendte hodet opp mot himmelen og lukket øynene. "Hvorfor jeg har fått en ny sjanse, vet jeg ikke, men jeg er så takknemlig for det..." sukket han ut i luften med øynene fortsatt lukket.

''Hrmm....' Luominen lukket øynene igjen. ''Hvorfor måtte du dra, Motivo? Den gangen du skulle redde hjemlandet ditt...Hva var det som hadde skjedd?'' Ørene hennes vendte vei, og pekte nå fremmover, for å lytte. Hun ville høre hva som hadde skjedd mens hun hadde ventet.
Himmelen fikk en mere mørkeblå aktig farge, med så vidt noen oransje skyer over havet. Månen lyste ned på dem med sitt ene øye, og ett kaldt vindpust fikk ilden til å blåse den retningen solen hadde vært.

Erodead satte i kurs mot de andre.. Etter en liten løpetur kom han fram til dem...
Han stoppet og øyttet godt... Han la seg sjelven ned, og tok et langt åndedrag...
Han prøvde å bite av seg smykket,... "Bare jeg ikke hadde dette Helvetessmykket, rundt halsen!" sa han irritert til seg selv...

"Jeg..." Motivo åpnet øynene og så på Luominen. "Flere ulver hadde allerede ødelagt alt som en gang var der. De ville ødelegge meg, også." Han trakk pusten. "De pinte og torturerte meg til døde. Jeg vet ikke mer som skjedde. Kanskje jeg bare lå der i 3 år, og så fikk jeg en ny sjanse." Han sukket. "Det eneste som betyr noe er at jeg har et nytt liv og at jeg kan tilbringe tiden med deg..." sa han og la seg ned. Vinden stilnet litt etter litt og månen lyste opp de forlatte sanddynene.

Luominen la seg tett intill Motivo. ''Så du lå der mens jeg ventet her...'' Ørene henens gikk halvveis bakover igjen, men de rettet seg strks oppover. ''Hvem..?'' hun strakte halsen utover og fikk øye på EroDead. Hun skakket forsiktig på hodet, og ørene la seg bakover igjen. ''Var det ulven du sa kom til å dø?'' Hun snudde blikket sakte tilbake til Motivo.

"Gid, det var så vel..." sa EroDead mykt til Luominen...
"Jeg har liten tid igjen", "Dette smykket sitter fast i meg! Og helvete er inne i det,.."
Han forsøkte og klore det av, men det gjorde bare for vondt... "Det ser ut som Nedoryn har trukket i trådene... Foreløpig er jeg dømt til denne smerten" sa han og knyttet neven i smerte...

Luominen trakk hodet brått litt bakover, så øredobben slang forsiktig intill hodet hennes. ''Helvete...?'' Sa hun lavt og skakket på hodet. Hun så opp på månen, så reiste hun seg foriksitg opp så litt sand falt ned fra den lyse pelsen hennes. ''Motivo, vi går inn...?'' Hun likte ikke helt å ha helvete så nærme, og det begynte å blåse flere kalde vinder.
Sanden hadde roet seg og lagt seg flatt bortover sanddynene, bare noen få korn fløy videre med vinden. Absolutt alle sommerfuglene var borte. Hun rygget litt, så snudde hun rygget til og tasset inn gjennom åpningen til tempelet med halvveis senket hodet, og ett bekymret blikk.

"Hvem kunne vite... Dere forlater meg vel..?" han sukket, og gikk leit av gårde...
"Hvem, HVEM kunne vite?" mumlet hun for seg selv i angst... Glassduen hans flugte etter...
Hun kurret mykt til dem, men så litt surt på dem fordi de hadde skuffet en ren sjel...

"Ja, det er ulven som holdt på med å dø..." sa han og gikk sakte bort til EroDead. "Og i mitt nye liv, er mitt kall å gi liv og å befri." sa han mens han strøk over smykket. Det løsnet og datt av. Motivo berørte det og det smuldret opp. "Nå er det i Helvete selv hvor det hører til." sa han. "Og hvem er denne Nedoryn?" sa Motivo og skakket litt på hodet mens han satte seg ved siden av Luominen igjen. "Uansett, det er på tide å få litt søvn. Jeg har ikke sovet på flere dager sa han og vandret inn i templet, et rom hvor det var hel tak.