Senthus så på Atesh. "Ro deg ned. Lady Shaedow og Lord Olamakyr skal komme tilbake, de største av alt. Dine guder, og du må respektere dem høyt." sa han vennlig til Atesh. Seneca lo hest. "Jeg virrer i alle fall ikke så mye rundt!" sa hun overlegent, men samtidig ertende. Hun gliste mot Atesh.

Feanir kurret noen ord til Inorita. Inorita fikk store øyne og krakset litt. Hun var egentlig litt liten til en ørn å være. Men, hun roet seg fort ned igjen. Feanir lo lavt med den myke stemmen sin, før hun stoppet og satte seg ned. Hun gledet seg, virkelig. La alt komme på rett kjør, hellige Lady Shaedow og Lord Olamakyr.

Mirtaia så smexy ut som hun alltid gjorde, og satte seg ned for å vente. Man skulle ikke tro, at de slanke beina hennes kunne holde kroppen oppe. Hun gjorde et lite kast med hodet og lot vinden leke med pelsen hennes. Joda, hun elsket seg selv. Men er det noe hun respekterte, så var det Lady Shaedow og Olamakyr. Tenk, de mektigste i verden. Joda, hun selv var riktignok veldig pen, penere enn de fleste, men ingen er penere enn dronningen selv. Hun fikk et litt tankefullt utrykk, noe hun ikke så ofte hadde. Hun rynket øyebrynene. Kanskje det ikke var verdt å elske seg selv så mye? Hun hevet et øyebryn, mot seg selv før hun lo lavt. Neida. Hun elsket seg selv. Så utrolig høyt. Men, som sagt, ingen er vakrere enn dronningen selv. Det kunne hun selv innrømme, uten motvilje. Hun sukket lavt, og ventet videre.

Tamurìl satte seg ned og smilte svakt. Det kom til å bli meget høytidlig. Hun, en ynkelig skapning, hva gjorde hun her? Hun hadde aldri hatt troen på seg selv. Misfoster, tenkte hun. Hvorfor ble hun skapt. Av Lady Shaedow. Uansett, hun var hennes mester, hun hadde skapt henne selv, så hun hadde all rett til å respektere henne, litt mer enn vanlige medlemmer, kanskje. HUn trakk på skuldrene og vendte blikket opp mot klippen.

Slythycan lo lavt og satte seg ned for å vente. Dette ble festlig. Hun gledet seg, virkelig. Og - For en gangs skyld hadde hun noe å gjøre.

Plutselig bled alt stille i den gigantiske flekken av alle de mange ulvene. Alle sammen stirret opp mot klippen, enten med hele hodet vendt veien, eller bare blikkene. Nå skjedde det noe. Det måtte det være, eller, det måtte da skje noe, alle sammen hadde jo fått den samme følelsen.

Pagan stirret opp mot klippen. Vær så snill, ikke la dette bare være en fugl som vekket oppstyr. Vær så snill, la det være Lord Olamakyr og Lady Shaedow som har kommet tilbake til sin mektige flokk! Ørene hennes pekte rett fremmover, mens blikket hennes stirret rett opp mot klippen.

Domevere prøvde å være musestille, selvom hun helst ville stønne. Mange ulver her, du. Alle virket jo like hjernedøde på grunn av denne. Men hun ville se denne Lady Shaedow en gang for alle. For Domevere var ikke så dum, hun hadde jo hært hvor skjønn og vakker denne Shaedow var. Vakrere enn en hver og en annen? Tydeligvis. Kanskje Domevere kunne lære noe av å møte henne. Hun senket hodet litt, mens blikket stirret rett opp, og ørene hennes bare lyttet til små lyder ute i stillheten.

Brått, ut av intet, bled hele himmelen anderledes. Noen hvite, store tegn i sirkler dukket opp, og himmelen bled helt ren, alle skyer forsvant. Vinden blåste roligere, og nå var det absolutt stillhet. Ikke en død fugl sang, ikke en hjort sine lange hopp vekk fra ulvemengden. Ikke en eneste lyd var å høre, absolutt ingenting.
Plutselig kom det ett svart skjær midt på klippen. Den bled videre, og det så ut som en stor portal. To kors kom til syne, og begynte å virvle hver sin vei rundt det svarte, mens sirkler bled laget rundt den.

Ero senket ørene, og så konstant på det som skjedde. "Vaakkert...." han var betatt av det som foregikk. ja! Det måtte... Var det... Lady Shaedow og Lord Olamakyr ? Han hadde hørt om dem. Og sett dem, men kun Shaedow. Å! Som han var spent.

Atesh geipet til Seneca, men ble stille da det begynte å skje noe her. Han trakk seg inn mot de andre. Var det den store... Lady Shaedow ? Hun som han alltid ville møte. Han logret forsiktig, men litt engstlig. Men han prøvde å være tøff, og så normal ut, igjen...

Mirtaia senket hodet, og tidde. Hun ville egentlig bare løpe herfra, men man kunne alltids lære noe nytt fra nye og mektige ulver... Om seg selv, selvfølgelig. Ørene hennes var spisset, og hun hadde såvidt litt overraskede øyne. For en gangs skyld fulgte hun godt med.

Senthus smilte, men så ganske høytidlig ut for det. Hun sluttet og smile og ble alvorlig, og så på med rolige, samtidig kloke og oppmerksomme øyne. Han spisset ørene og gispet lavt inne i seg. For andre gang møtte han Lady Shaedow. Men han hadde aldri møtt Olamakyr. Seneca måpte, men tidde den litt rappkjefta munnen igjen. Hun spisset ørene, og de grågrønne øynene flakket litt av nervøsitet, men hun roet seg. Ashan gjorde en liten raks bevegelse med øynene, men fulgte godt med.

Slythycan spisset ørene og så på. Der, ja, det var på tide. De oransje øynene trakk seg litt utover. Hun hadde lyst til å stønne, men lukket munnen igjen. Wansiella og Chimoro stod rake og lydløse på skulderne hennes.

Tamurìl spisset også ørene, og fulgte med på den rolige væremåten sin. Hun fikk litt større øyne enn vanlig, og pupillene videt seg litt utover. Halen svaiet forsiktig en gang langs bakken, og deretter roet den seg ned igjen.

Feanir spisset også ørene, som alle andre. Inorita fikk større øyne, men beholdt seg rolig, som Feanir selv. Feanir strakk litt hals for å se, og det hjalp jo litt.

Deadly snudde blikket vekk fra Amecked, og så ut på portalen. Så trakk han seg lengre innover, og lengre inn i skyggen. Amecked, både Deathwhisper og Olamakyrs valgt, kunne beklageligvis ikke bli. Han snudde seg rundt, og gikk ut, og satte seg sammen med de andre nestlederene. Ansiktet hans var som alltid trist, men for en gangs skyld, hadde det ett lite glimt av glede.

Plutselig kom en hvit, glødende pote ut av portalen, og deretter en stor, hvit ulvekropp. De kloke, også hvite og glødende, øynene dens, så utover flokken. Ikke alle, men mange av dem var der. Ulvene gispet og holdt pusten av synet. Få av dem hadde sett Olamakyr før, for mange var jo til og med nye i flokken. Mens andre som hadde sett han før var like begeistret som alltid. Men alt bled stille, for den høye, svarte ulven kom ikke ut av portalen, portalen lukket seg.
En nervøs, trist og ubehagelig stemning spredte seg utover plassen. Alle så rundt oppe på klippen, men nei, hun var ikke å se. DEt kunne umulig ha skjedd noe. Umulig. Mange ba inne i seg, mens andre bare bled helt skuffet. Og Olamakyr sa ingenting, absolutt ikke ett ord.

Senthus holdt pusten. Hvor var Lady Shaedow? Han ba hjelpeløst inne i seg til Lord Olamakyr. Vær så snill... Munnen hans formet seg lydløst, som om han snakket, bare at det ikke kom en lyd. Hele han var stiv. Det kunne ikke ha hendt noe. Det måtte ikke.
Seneca fulgte fortsatt, med, nesten hypnotisert. Hun trodde at Lady Shaedow kom før eller siden, men uansett... Farens tilstand smittet litt over på henne. Hun rynket øyebrynene sakte og svakt, så ingen kunne se det.

Feanir lukket øynene og ba inne i seg. Det kunne ikke ha hendt noe. Det måtte ikke hende noe. Hun holdt pusten med lukkede øyne. Hun stod helt urørlig, og ventet. Inorita så ut som en ørnestatue, uten en eneste bevegelse.

Shade of Tamurìl stod urørlig. Det var helt sikkert hennes feil. Bare fordi hun var her tilstede. Typisk, hun bringte ulykke til denne verdenen. Hun tenkte seg litt om. Det kunne ikke være henne denne gangen. Hun stirret opp på klippen, og håpet bare på det beste.

Selv Slythycan holdt pusten. Hun måtte da komme. Wansiella og Chimoro stod helt urørlige. Ikke en eneste bevegelse kunne føles, sees eller høres.

Mirtaia hevet sakte et øyebryn og stod stille. Hun mmåtte da komme. Ellers var hun her til ingen nytte. Men hun så jo Olamakyr... Så klok, vennlig og mektig. Hun var full av begeistring, faktisk. Selvom det ikke syntes utenpå henne.

Domevere stirret følelsesløst opp på klippen. Det føltes nesten ut som hun holdt på å falle bakover, men hun satt helt stivt, bare øynene dirret av urolighet.

Mihyre snudde hodet rundt og så. DEt. Er. ikke. Mulig. DEt er umulig. Det kan ikke ha hendt noe, det går bare ikke...Spesielt ikke i ett paradis som det. Hun stoppet blikket på Olamakyr. Bare han kunne ha gjort noe mot Shaedow, i så fall...Men det var jo også umulig. Eller var det? Gudinne, hvorfor tenkte hun sånn uansett. Lady Shaedow kunne ikke ha feilet...
Amecked sitt blikk som hadde hatt lidd glede, var nå tristere enn før. Den eneste som brydde seg om han kunne umulig være borte- Da ville han rett og slett ikke leve lenger.

Pagan holdt pusten, mens pupillene hennes hadde krympet ekstremt. Nei, nei, nei. Alle ulvene satt jo og så helt døde ut eller noe lignende, det var rett og slett grusomt å være midt i det. Alt var så ekkelt, som om noe av det viktigste i livet var revet vekk.

Men plutselig kom det ett enormt gisp fra hele ulvemengden. Ulver begynte å måpe, ben begynte å dirre og skjelve, og det så ut som om de hadde sett ett spøkelse- Men absolutt alle stirret opp mot toppen av klippen. For der, på toppen av grotten som stod der oppe...Der satt en så vakker og fantastisk skapning. Med kullsvart pels som forsiktig og lydløst vaiet i den svake, døde vinden. Med gedigene, hvite englevinger, som akk var døde, med svarte brodder på toppen som skinte i solen. Ansiktet var rolig, fredelig, men samtidig helt skremmende. De blodrøde øynene stirret ned på flokken.
''Hør meg, Ulver.'' Lød det fra Lord Olamakyr. ''Deres Dronning, deres Lady, deres liv, død og sjel har returnert.''

I ett sekund var alt stille, før høye ul bled sluppet ut, og antakeligvis lød over hele skogen. Jupp, der kom det. Pagan klarte heller ikke holde det inne, som hun tenkte seg. Hun hevet hodet, og ulte sammen med resten av flokken.

Senthus lo før han løftet på hodet og ulte høyt. Det var så herlig. Å få det ut. Halen svaiet litt mens han ulte. Seneca gliste og ulte med den litt lyse, men samtidig hese stemmen sin. Ikke at den hørtes så godt utover, men hun måtte bare. Hun var så glad! Hun fikk tårer i øynene av glede, men blunket dem vekk og bare ulte av hele sitt hjerte. Ashan krakset litt, men så glad ut.

Feanir gispet før hun reiste på hodet og ulte høyt med den myke stemmen sin. Hun var så glad. Hun hadde mistet nesten alt håpet, og der var henne. Lady Shaedow, hellige Lady Shaedow. Og Lord Olamakyr, mektige Olamakyr. Inorita satte i et ørneskrik, som lød mer vakkert enn et skrik.

Slythycan sperret opp øynene og ulte med mengden.

Tamurìl hoppet opp på alle fire og satte i et høyt ul med de andre. Så herlig! Lady Shaedow var tilbake! Og ingenting var hennes feil!

Mirtaia lo sinnsykt, men faktisk litt glad innimellom ulene. Jessda, hun var tilbake. En perfeksjon.

Shaedow så ned på ulvene sine med de vakre, samtidig dødelig skumle øynene sine. Så lenge siden det var hun hadde hørt ulveul jonge u ørene. Det var så lenge siden hun hadde sett flokken sin. Men verken ett smil eller noe som helst kom fram på ansiktet hennes, hun bare stirret ned på dem, nesten følelsesløst. 2 måneder hadde det gått for henne. De der nede ante ikke hvor ille hun hadde hatt det i starten. For dem hadde det gått 2 uker. For henne to måneder. MÅNEDER. Men hun klarte ikke la det indre raseriet sitt da over. Ett lite, vennlig smil kom fram, men det var også sinnsykt. Heldigvis hadde det hjulpet å være alene i ett paradis- Vel, untatt Olamakyr. Hun lot den sykelige tynne kroppen sin gli ned fra grotten, og trakk inn vingene da hun landet.

Absolutt alle ulvene ulte av glede og lykke av gjensynet av sin Lady Shaedow. Med tårer i øynene eller ikke, de fleste var i det minste ett snev glade. De fortsatte å slippe ut sine lange, lykkelige ul en stund til, før de roet seg ned, men med fortsatt stor lettelse i hjertene.

Selvsagt ville ikke Lady Shaedow snakke ut for dem akkurat nå, hun ville bare ikke. Så det var ikke akkurat en tale som kom fram. Hun bare gikk litt frem, og stelte seg ved Olamakyr, og så ned på dem. Det fikk de være fornøyde med. Det var selvsagt ikke deres feil att de ikke hadde en anelse om hvordan smerten hennes hadde hvert, så hun fikk vel bare tilgi. Men igjen, hun ville ikke si noe ut for dem. Ikke nå, iallefall. Hun lot blikket stoppe opp på Pagan og Senthus, og de tre valpene som satt ved dem. De hadde vist lykkes. Sa snudde hun på hodet, og lot blikket gli over Deathwhispers. Mihyre, Amecked, BloodReigne, Kappera, Leviatha, Qupoors...Men..Hvor var Deadly? Hun snudde på hele kroppen, og lot seg selv glemme resten va flokken bak ryggen hennes litt. En urolig følelse vokste inne i henne, men det føltes ut som det var umulig å slippe den ut. Hun snudde blikket bakover. ''Olamakyr..'' Sa hun kort og hest, før hun gikk inn i grotten. Olamakyr senket hodet og la ørene mot siden, før han rettet seg opp og så ned på ulvene. ''Lady Shaedow må gjøre noe før dere får lov til å tre opp til henne. Dere som skal bekrefte att dere skal bli, eller er blitt foreldre, og de som vil prøve å stifte en flokk, er de som får lov.'' Sa han enkelt, før han rygget litt bakover og satt seg ved grotteinngangen.

Pagan smilte med noen tårer i øynene, som mange andre ulver rundt henne også hadde. Det føltes så godt å se henne igjen. Hun lo litt lavt, før hun tørket tåren og satte seg til rette igjen.

Deadly trakk seg ett hakk lengre inn i skyggen da en høy, tynn skikkelse kom inn i grotten. ''Shaedow.'' Tenkte han og krympet seg så vidt det var, så skjelettet hans stakk litt mere ut noen stedet- Han hadde tross alt ikke spist noe siden Blue hadde dødd. Selvom det ikke var lenge siden, begynte det å vises. men plutselig stod hun der i all sin skjønnhet og makt, Lady Shaedow. Hun bøyde seg ned og stirret rett inn i de gule øynene hans, med de blodrøde sine. ''Jeg kondolerer, Deadly.'' Var det første hun sa, før hun satte seg helt ned, og strøk en pote over hodet hans.

Ero ulte en gang. Det VAr henne! Han bukket dypt, og ventet urolig på Neko. Hvor var hun ?! Han dirret nervøst,
før hn stirret opp på sjebnen, ladyen, og... Nemlig Lady SHaedow. Hun var tilbake. Vanskelig å tro! Men han visste at hun var sterk.
Og hub KOm tibake! Ero satte til å logre litt nervøst, men av glede. Han så seg rundt. Ingen Neko å se. "ÅÅ... Neko!" mumlwt han irritert.
Men hun måtte komme før eller siden, og HELst før de gikk igjen. Men nei. Dette skulle han ikke ta så lett på. Dette skulle han klare.. Det var opp ti, ham, Neko oog... Lady Shaedow. Han sukket, og så seg nok en gang rundt for å høre eller se Neko, med et stort håp i øynene hans.

...Vel, nå hadde han sett dem, Lady Shaedow og Lord Olamakyr, og han skulle jo ikke stifte flokk eller melde om valper, så egentlig kunne han bare gå nå... ...Nei, han ville ikke gå enda men snart...
Han satte seg opp og klødde seg litt. Mens han så facinert opp på Lord Olamakyr og ventet på at Lady Shaedow skulle komme ut igjen av hulen.

im:Melder inn Neko og Soulwhite Snowstorm.

Neko kom hoppende ut av en portal. Hun hadde tilfeldigvis rotet seg bort inni den. Hun sukket. "Sorry at jeg kom litt seint, men jeg klarte faktisk å rote meg bort inni portalen!"

IM:Blue, skriv lange innlegg...
Og JP og Hey wolfie, litt lengre dere også

Deadly senket hodet så vidt det var, enda mer enn det hadde hengt. Joda, kakkurat som han hadde tenkt, Lady Shaedow kom til å legge merke til han. Inne i han kom det ett lavt sukk, men han sett helt urørlig. ''Deadly, jeg vet godt hvordan det er å miste noen du elsker så høyt..'' Sa Shaedow med den skumle, samtidig vakre stemmen sin. For hun gjorde jo det. Som liten hadde hun jo mistet absolutt alle hun elsket. Og hun husket det klart enda, men kroppen hennes nektet henne til å tenke på det akkurat nå- Det var jo også noe ved det som hadde fått henne til det paradiset. ''Men jeg ville holdt meg i live. Du er udødelig mot alder, og du er mektig, så du dør ikke så lett. Men bare tenk vis din beelskede Blue en gang kommer tilbake, men du da har latt deg selv dø. Det er mye bedre om du blir her, både for din egen, Blue og...flokken sin skyld. Du er jo tross alt en Deathwhisper.'' Uten å si noe, bare nikket Deadly som ett svar, og Shaedow reiste seg opp. ''Du av alle kommer nok på bedringens vei før eller siden..'' Med det snudde hun rundt, og gitt ut av hulen.

Olamakyr snudde på hodet og stirret på Shaedow, før han snudde det igjen og så utover flokken, reiste seg og gikk tilbake mot klippekanten, men Shaedow like ved.. ''Jeg antar det er en del som har ventet, er det ikke?'' Sa Shaedow høyt så det lød ut over hele ulvemengden. Ett litt misfornøyd utrykk kom fram, tenk det, alle var ikke her. Hun så rundt utover flokken, ingen Winder og Malloh og se. Skulle da tro de to hadde kommet langt. Hun trakk så vidt det var på skuldrene, før hun snudde seg, og satte seg borte ved Bloodreigne.
''Nå kan de som skal snakke med Lady Shaedow tre opp. Det kommer nok til å bli minst en slosskamp om flokk, så dere som vil kan gladlig bli her og se på.''

Pagan snudde blikket mot Senthus, før hun reise seg opp og strakte på bena. ''Da får vi komme oss opp dit..''

IM: *GliseDumt* ok. x3

Ero smilte. "Lady Shaedow er tilbake!" logret han, men så svelget han igjen. "Vi må gå opp å snakke med Ladyen etter Pagan og Senthus..." tilføyde han. Ero nikket da Shaedow spurte om de hadde ventet. Den skumle men vakre stemmen hennes kunne sette folk på plass! Men... Så håpet han jo at de fikk flokk. "Neko... Vi venter valper, og ønsker å stifte flokk..." han kremtet. "Pass på at vi går opp ette Pagan og Senthus." sa ahn alvorlig, men litt små-smilende til Neko. Han fulgte med på der Olamakyr og Shaedow var. Så rettet han blikket sakte, men sikkert mot Pagan og Senthus. Han gav forsiktig et lite, men støttende smil til dem... Så tok han en titt på valpene, men kun i noen sekunder, før han så opp mot Olamakyr og Lady Shaedow. "Men ikke vær eplekjekk!" advarte han Neko, med.

Atesh så litt urolige på foreldrene sine. "Dere... Må opp. ?" hvisket han småhest. Han la seg ned og ventet på at faren sin skulle gi et svar...
Eller... Han sukket. Mens han så på de andre. Han fikk øye på Ero. Ulven hadde... BLå, og litt nedstrekende øyne... Merkelig. Den så klok, ut. Men... Man skal jo ikke stole på ulver eller dyr/ folk man ikke kjenner. I følge Nakotas leksjoner. Men... Hvor VAr Nakota, forresten ? Hun skulel vel komme og se på Lady SHaedow... Og Olamakyr.. Som kaanskje måtte sloss mot Ladyen selv. Hvis de hadde et flokk-stifter-ønske, da. han sukket nok en gang, og så opp på klippen, og prøvde å ikke ha noe uttrykk, i det hele tatt.

im:Såwwy..Men måtte spise middag!

Neko så bort på EroDead od smilte litt svakt. "Neida, det skal jeg ikke",sa hun og lo litt. Hun så mot Olamalkyr og Shaedow. Så snudde hun hodet mot Pagan og Senthus. Hun så på valpene. "Nååååw så søte" sa hun mykt og smilte. Hun tengte på sine egene valper som hun skulle få.

Soul kom for å se på. Hun snudde hodet sitt rundt og så på alle ulvene som var der. Hun så Olamalkyr og Lady Shaedow. Hun så Pagan,Senthus,EroDead og Neko. Mange ulver som var her, men hun kunne ikke hvite hva alle heter da, for hun har ikke snakka med dem. Hun ristet litt på hodet ostrakk seg litt. Hun snudde hodet mot hulen..Der inne så hun er svart ulv som bare satt der. "Er han alene trist?",tengte hun spørrende og så mot han. (Altså Deadly). Hun kunne se hans fortid. Hun så hans kjære make først bli drept en ganger, også to ganger. "Uff, så...leit",mummlet hun stille til seg selv. Hun så også at den ene valpen hans,Impeari, rømmte og ble til en succubi ulv. Og nå ble hun kalt Domevere. Hun så også at den ene valpen døde med maken hans. Hun kjente tårene presse på. "En så lei fortid...",mummlet hun stille igjen. Hun sukket trist og fortsatte bare å se på han. Hun sperret opp øynene da hun så noe rundt halsen hans. En tann? En tann fra hans kjære avdøde make! Hun hjadde bestemt seg. Hun hadde den krafet, hun kunne vekke opp ulver fra de døde, og hvis han gjerne ville ha henne tilbake, så skulle hun skaffe han det. Problemet var at hun var litt sjenert til å spørre, og var redd for at han skulle legge ørene bak og angipe henne. Hun kunne godt sloss, men ikke når hun så hvor trist fortid han hadde. Hun måtte spørre han på et vis, noe som ikke fikk han til å missforstå feil eller noe. Så hun måtte prøve.