Feanir åpnet sakte øynene og så på den blodige situasjonen. Hun hevet hodet og vred seg litt i å se all den smerten, men hun fulgte nøye med. Hun la ikke lenger merke til den glitrende, rimdekte bakken lenger, og hun så lenger ikke drømmende opp på himmelen nå - Hun så kun på hva disse demonene gjorde med den forsvarsløse ulven.

Domevere bøyde ryggen, og prøvde å vri seg unna smerten, men det nyttet ikke. Hun harket noen ganger, før hun hostet opp en pytt med blod, som hun så vidt kune legge merke til var der på grunn av alt det andre. Hun hadde sluttet å skrike, for det gjorde bare enda vondere å presse seg selv. Plutselig kjente hun at alt bak henne sluttet å bevege seg, og automatisk la vingene seg sammenbrettet intill henne. Hun hevet hodet igjen, og så bak på dem. Akkurat nå var det dekket av blod, og det var mørkt. Og kaldt, og vondt, og hun ønsket ikke å bli her.

Feanir gikk frem og balanserte seg mellom blodpyttene. Hun skulle til å si Domevere, men hun het jo kanskje ikke det fra første stund. "Vent." sa Feanir med den myke stemmen sin, vennlig, men litt strengt. Hun senket hodet og la vingene inntill seg, mens halen hang slapt ned.

Hun la ørene brått bakover, og snudde to livredde øyne rett mot Feanir, mens noen tynne strimler av tårer randt nedover kinnen hennes, og la etter seg noen mørke streker. Det gjorde enda vondt i ryggen. Hun visste ikke om vingene hadde lagt igjen ett åpnet sår, men hun våget ikke sjekke. Men det føltes ike sånn ut, så det var nok heller smerten av frykt hun følge.

Feanir så trist på tidligere Domevere. "Husker du meg?" spurte Feanir lavt og mykt. Hun gikk ved siden av henne og gjorde en bevegelse med poten, og alle mentale smerter forsvant. Hun så medlidende på tidligere Domevere.

Domevere senket hodet, og la seg slapt ned på den kalde stenbakken igjen. Hun ristet sakte på hodet, før hun kom på det. Det var jo hun som hadde vært med henne i Tempelet til Sy'Direm, så sant, så sant...''Jo...'' sa hun lavt med den pene stemmen, pen, men ikke forførende på noen måte.

Feanir nikket sakte. "Godt." sa hun og så opp på himmelen, før hun rettet det vennlige blikket ned på henne igjen. "Du skal vite, at jeg liker deg mye bedre nå enn før." sa Feanir og smilte svakt. "Det er forferdelig å se ulver som noe de ikke er - Spesielt deg, for du var allerede vakker i deg selv før du ble skapt til en Succubi." la Fea til lavt mens hun satte seg. "Og selvfølgelig nå."

Impeari senket hodet og så ned på seg selv. ''Jeg husker da ikke deg fra før jeg ble til en Succubi?'' Hun hevet hodet og så på Feanir igjen, med ett undrende utrykk i ansiktet.

Feanir kurret litt. "Antakeligvis, så tror jeg at du var lik før og etter at du var en Succubi. Jeg har jo sett deg nå." sa Feanir ut i luften og lente hodet tilbake. "Hva er det ekte navnet ditt?" spurte hun og så ned på Impeari igjen.

Impeari ristet sakte på hodet. ''Pelsen min så ikke slik ut..'' Sa hun og sukket en gang, og la vingene bedre over seg. ''Impeari.'' Sa hun kort. Navnet lød så kjent ut, samtidig virket det som om det var uendelig lenge siden hun hadde sagt eller hørt det.

IM: *Fjernet* Pga. Skal ikke melde inn Akkalaar alikevel xD

IM:Det burde du xD
Det er ikke tre ulver lenger xD

IM: Ja, kremt... xD *Endre* Eller... Har ikke med Akkalaar, alikevel xD

IM: =w=

Feanir så ned på henne og man kunne se et lite smil, men det var vanskelig å få øye på. "Du husker meg vel ennå som Feanir." sa hun og sukket litt. "Men jeg liker deg, virkelig." sa Feanir og nikket ned til Impeari.

Impeari sukket, og la ned hodet på bakken. ''Kan vi gå fra dette stedet? Jeg orker ikke bade mer i mitt eget blod..'' sa hun og reiste seg opp, og ristet vekk blodet som var på henne.