Eller noe :3

Meg, Feanir og Jess paris
Min:Pagan Wicca
Feanir:Feanir
Jess Paris: Adelia

De er rett ved de dødes forsakene skog

Pagan fnyste og ristet litt på pelsen for å prøve å ignorere vinden som stadig blåste på bare dem. Ravnene hadde begynte å fly i sirkler over dem, fram og tilbake mens de lagde lavt bråk.

IM: Menneh, du An'Theilo?
Jeg har også Senthus i de dødes forsakne skog...
Skal jeg ha 2 roller?

Feanir øyde hodet enda lenger ned mens hun fnøs og knurret lavt.
Halen var stiv, rett ut.

IM:Nei, du har jo han i ett annet forum. DEr holder du jo på med lizz, så jeg skal snart eller senere på Pagan dit de er x3*Har pøaner allerede*

Pagan hale gang slapt rett ned, mens ørene derimot, var lagt hardt bakover.
Plutselig satte hun opp farten uten å vite det. Hun nærmest småløp bortover. Det samme skjedde med Adelia of Feanir, mens ravnene fløy rett etter.

Feanir travet mykt etter Pagan.
Beina hennes føltes som bløtkokt spaghetti, og ørene var flate mot hodet.

Pagan gikk enda fortere...Lettere sagt, så løp hun faktisk. Hun løp rett fram uten å stoppe, og det samme skjedde igjen med Adelia og Feanir- de øket også farten. Det var som om vinden fikk dem til å bevege seg uten å egentlig ville det, og de kunne heller ikke stoppe det. Pagan gispet da hun så noe virkelig ille. Skogen bled mørkere og luften bled litt kaldere- og rett foran dem var ett stup.

Feanir løp fortere nå...
Det var som om skogen lokket de til seg, på en veldig skumel måte!
Feanir grøsset, men fortsatte å tasse fort etter Pagan.

Pagan prøvde å stoppe, eller i det minste å senke farten. Men det funket ikke, benene hennes ville ikke adlyde. Gresset begynte å bli kladere og Pagan fikk bare kald og død luft inn i lungene. Brått hørte hun en lyd. Ett ul. Det var langt og tydelig, vakkrt og skummelt. ''Shaed-'' hun fikk ikke sagt ferdig før hun skjønte hvor nær døden hun kanskje var. Igjen prøvde hun og bremse, men det funket ikke. Det gikk fortere og fortere rett fre. Pagan lukket sakte øynene og sukket. ''Da var det livet over..'' sa hun lavt og hest for seg selv rett før hun føk utenfor klippen.

Adelia bykset etter. Et blodig lys dannet seg, og verden stoppet opp. De kom i et vitt rom, som ikke var noen ting. De var tilbake der de begynte. En meter fra klippen. Adelia mistet litt av foten. "Hver gang jeg bruker kreftene forsvinner en del av meg..." sa hun og sukket. Dødlig vind kom mot dem. "Ikke pust!" sa Adelia, "Det er den dødelige vind..." Adelia holdt pusten. Tårene av blod rant ned på det nok så døde gresset som råtnet og svartnet opp.

Pagan ristet sakte på hodet og undret seg. Noe svart reiste seg opp fra nederdelen av klippen, som to gigantiske svarte ravnevinger laget av rent mørke. Man kunne høre ul fra alle kanter. Ravnene landet på bakken ,og en etter en bled de til helt svarte ulver, med hvite, lysende og døde øyne. Pagan holdt pusten. Alt skjedde så fort. De svarte vingene kom mot dem og bøyde seg nesten som klør, klare til å gripe tak i det nærmeste.

Munin skrek, og forsvant i en svart røyksky. Akkurat som ravnene hadde tatt han. "Munin!" Ropte Adelia hjerteskjerende.

Feanir skapte en glødene "klump" av lys, som samlet seg ved munnen og snuten hennes.
Hun laget en til de andre også, og pelsen hennes var litt matt.
"Dere kan puste nå" sukket hun og skalv og alt hun tenkte på var døden som kom nærmere og nærmere...
"Munin!" sa Feanir illsint. "Hvorfor nå? Hvorfor tar de han!" Feanirs øyne var helt glødende som den heteste ild og bestod av kun hat. Hun så sint på de andre demonlignene ulvene. "Heyy!" Hun bjeffet mot en av den og en stårle av lys føk mot den og den ble liggende. Men den levde fortsatt....

Adelia hoppet utfor klippen i det hun så en ravn som fløy av gårde nedover.
Alt ble hvitt og som et hvitt lys, strakte seg ut over hele øya som en eksplosjon.
Adelia var bak dem igjen der det begynte fra klippen. Hun holdt en svart ravnefjær i munnen. "Jeg skal finne Munin.. Og her er det sporet vi trenger". Tårene av blod ble til ild en kort stund.

"Vi skal finne han..." nesten hviset Feanir, hes etter lys-utbruddet.
Øynene henes var roligere nå.
"Men... Jeg kan ikke styre beina mine... De vil ikke adlyde..." Feanir klorte seg fast i bakken.
Hun bjeffet mot de siste demonulvene som var igjen og de ble liggende.
"Inorita, jeg vet det er farlig, men du må lete etter Munin... Du skal få litt lys..."

"Se her..." Sa Adelia, og gav Inorita en fjør fra ravnene som fanget Munin.

Pagan stakk klørne hardt ned i bakken. Alle ulvene samlet seg opp igjen. Flere ravner kom flygende, og i ett svakt, hvitt lys landet de på bakken som ulver igjen.
Nå kunne man høre ètt høyt ul rett ved. Men ulet var hest på en måte, og det hørtes ut som flere, hviskende ul sammen bak det andre.
Hun snudde blikket kjapt rundt og lot det gli nedover klippen. Brått føk en gigantisk svart skygge opp og grep tak i alle sammen med noe som lignet på tråder. De bled dratt rett ned mot bakken, ned fra stupet, i en voldsom fart. Så bled de slengt hardt ned i bakken så det sprutet sten og jord derfra de hadde landet, og den svarte skyggen bled blåst vekk som nye røyk. Alle ravnene kom flyvende nedover i en merkelig form, og landet rundt dem i en stor sirkel